Spørsmålet kommer fra en kommunalt ansatt under en lunsj på en konferanse. Det blir en klein stillhet mens jeg prøver å svelge unna maten og finne ut hva som er lurt å svare for å beholde mat-roen samtidig som jeg får frem noen viktige poeng.
Hadde en av studentene mine vært til stede så hadde de tenkt «Oi … Nå kommer Steinar til å holde et av sine 30 minutters Ad-hoc foredrag om PU-begrepet, og snakke om hvorfor språket er viktig fordi det er holdningsskapende, og be oss lese ett innlegg skrevet av tidligere vernepleierstudent Linn Løvlie Slette som heter «I dag går jeg på Ole.»»
«Nja» svarer jeg stille. «Jeg er vernepleier ja, men jobber for tiden på universiteter og underviser fremtidens profesjonsutøvere som skal jobbe med mennesker som har forskjellige type behov for tilrettelegging og støtte, blant annet i deres egne hjem». Dette er jo ikke verdens korteste setning, og jeg merker at jeg gisper litt etter luft mot slutten. Men det er en setning uten forkortelser og referanser til hvilke diagnoser noen har, men heller hvilke behov de har, og at en av mange arenaer dette kan være på er i deres egne hjem.
Hjem. Hva forbinder du med det begrepet? Er det noe annet enn bolig du eier, leier, eller låner? Akademisk ordbok hjelper oss litt på vei. Den sier at et hjem kan forstås nettopp som en bolig, men især som ramme om familieliv, privatliv; krets av mennesker som er knyttet sammen i daglig samliv. Privatliv, familieliv og en krets av mennesker som lever livet sammen hver dag. Det er nok ikke definisjonen av den boligen som vi vernepleiere ofte refererer til som vår arbeidsplass. Ja vi er nær, men privatlivet er begrenset når det er din tid til å få medisiner og den ansatte låser seg inn for å minne deg på det. «Familielivet» der din nærmeste venner ofte er definert av de som er på vakt, og de som også har fått tildelt samme tjenester som deg av kommunen, og derfor er dine naboer.
Boligen din. Den plassen du selv bor i, men blir du ofte referert til som en beboer? I rekkehuset mitt har jeg en nabo. «Hei kjære, kan du gå til beboeren ved siden av og spørre om hun har litt ekstra sukker?» Jeg tror min kone hadde bedt meg om å smile og løfte armene over hodet for å konstatere at jeg ikke hadde fått slag. Naboen vår heter Silje. Hun bor i leiligheten ved siden av, og har kun en ting til felles med de andre i borettslaget vårt – adressen. Utenom det så er hun definert som en person som smiler og ler når hun møter oss utenfor sin bolig. Hun har sikkert noen utfordringer hun også (som alle oss andre), men de hører privatlivet til. Utfordringene hun eventuelt skulle ha er heller ikke definert av navnet på borettslaget vi bor i, eller hvilken organisatorisk enhet som skulle hatt ansvaret for oss hvis vi var kommunens ansvar – «PU-Avdelingen».
«Da må jeg spørre boligen først!» trekker Hilde Guddingsmo frem i sitt bidrag i boken «Hverdag i velferdsstatens bofellesskap» (Tøssebro, 2019). Et begrep jeg vil tro de fleste vernepleiere har hørt i sin jobb i andres hjem. En uttalelse som henviser til at de som bestemmer er boligen. Så hvem er boligen i dette perspektivet? Ikke nødvendigvis en bestemt person, men heller en enhet som består av flere ansatte som har boligen din som arbeidssted. Flere ansatte som har definert noen regler for felles beste, og har tider på døgnet som man kaller for overlapping. Tidspunkt der man fordeler brukere, og bestemmer hvem som skal gå på hvem. De som har definert fellesområder der fellesskapets regler skal gjelde. Fellesskapet – det fellesskapet du har endt opp i sammen med noen andre som du ikke kun har adressen som fellesnevner med. Dere har kanskje de samme problemene også. Eller diagnoser. Eller den samme atferden – atferden som utfordrer de som jobber der. Kommunen mener at det ikke er økonomien som gjør at dere skal bo sammen, men heller faglige hensyn. De har kanskje ikke sett på forskningen som Bingsby og Beadel-Brown (2016) har gjort på dette. Større er ikke alltid bedre, heller ikke når det kommer til samlokalisering av boenheter.
Som noen politikere sier ettertrykkelig i sine poster på sosiale medier, så er det viktig å kalle «en spade for en spade» og unngå såkalt «sosionomisering». Det bør være lov å kalle en innvandrer for en innvandrer selv om vedkommende er født i Norge, men har foreldre som innvandret for 40 år siden – «alle» skjønner jo hva vi mener. Man må jo kunne kalle en mann for en mann hvis vedkommende har penis, uansett hva vedkommende selv definerer seg selv som – det er jo «de der» vi snakker om. Kan man ikke da kalle en bolig der man har samlet flere personer med diagnosen psykisk utviklingshemming for en PU-Bolig?
Oi. Her ble det mange ting på en gang. Mange momenter som en slik kronikk ikke kan ta inn over seg, men heller håpe at den provoserer litt og får flere til å snakke sammen. For det er det som er formålet med min kronikk, og mine Ad-hoc foredrag om ord og begreper. Mitt formål er ikke å være ord-politi, politisk korrekt og akademikeren som arrestere tilfeldig lunsjgjester når de bruker de begrepene som de jo har blitt vant til.
Formålet er å få fremtidens profesjonsutøvere til å se alle aspektene ved å sette disse merkelappene på de som mottar tjenestene våre, og hvordan merkelappene på våre arbeidssteder kan påvirke hvordan vi ivaretar andres behov, ønsker og rett til selvbestemmelse. Tjenester som vi gir til dem på deres premisser. I deres liv. I deres bolig, en bolig som den personen som bor der bør sette en merkelapp på. Kanskje det er hjemmet, kanskje det er Skolegata 64, kanskje det faktisk er «boligen». Men ved å spørre har den som bor der vært med å definere hva din arbeidsplass skal bli kalt.
For det er din arbeidsplass, men primært andres hjem.