Publisert av Steinar Vikholt

Forskningens betydning i samfunnet

«Økt mistillit til forskere og voksende tro på konspirasjonsteorier blant nordmenn, viser nye tall. – Alarmene bør gå, sier direktøren i Forskningsrådet.» (Klette & Elnan, 2017). Dette er ingressen i Aftenpostens artikkel med tittelen «Ny undersøkelse: Nesten halvparten av nordmenn stoler ikke på forskning» som kom på trykk 17.09.17. Artikkelen viser til tall fra en undersøkelse som er gjennomført av Norsk Gallup på oppdrag fra Forskningsrådet som ikke enda har blitt publisert. Denne undersøkelsen gjennomføres annethvert år for å kartlegge befolkningens tillit til forskning, og resultatene for årets gjennomføring er alarmerende sier John-Arne Røttingen, som er direktør i Forskningsrådet.

OBS: Dette artikkelen er hentet ut fra min besvarelse i vitenskapsteori, Master i forebyggende arbeid med barn og unge, i 2017. Besvarelsen kan leses i sin helhet her.

Forskningsresultater er ikke objektive

«Hele to av fem mener forskningsresultater i stor grad er preget av forskernes egne holdninger og synspunkter.» (Klette & Elnan, 2017).

Innenfor de kvalitative forskningsmetodene ser vi jo at forskeren underveis i datainnsamlingen er på utkikk etter nye variabler å innhente informasjon om, og da samtidig har en påvirkning på hva som blir undersøkt. En forventing til et resultat som er helt objektivt er et syn som er hentet fra positivismen, men som samfunnsvitenskapen har en annen tilnærming til gjennom fortolkning. «Forskeren som forskningens viktigste instrument» er et tittelen på at avsnitt der Grimen (2004, s. 194) ser på utfordringene med en forventning om et ren objektiv tilnærming innen samfunnsforskningen. Det er forskerens evne til å stille de riktige spørsmålene og sortere ut relevant info som er en særdeles viktig egenskap.

På den andre siden så vi også på hvordan kvantitativ forskning har også sine utfordringer når det kommer til å ikke skulle være preget av forskerens egne meninger. Som tidligere nevnt så gir kvantitative metoder en veldig presis hypotesetesting, men utfordringen med dette er at forskeren kun får svar på de hypotesene som stilles. Med andre ord; man får kun svar på det man har spurt etter, og igjen så avhenger dette av forkunnskapene til forskeren.

En løsning på dette kan kanskje være økt kunnskap i samfunnet om at vitenskapen, og kanskje spesielt samfunnsvitenskapen alltid er avhengig av tolking og aldri kan være hundre prosent objektiv.

Kjøpt og betalt forskning av industri og myndigheter

«46 prosent er enige i at forskningsresultater ofte er kjøpt av industri eller myndigheter og dermed ikke er til å stole på» (Klette & Elnan, 2017).

Dette sitatet bør kanskje deles i to. På den ene siden handler det om hvem som betaler for forskningen, og på den andre siden om man kan stole på resultater fra det vi kaller oppdragsforskning.

Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi.
Retningslinjene ble sist oppdatert i 2016 og kan leses i sin helhet her.

I bunn og grunn må det være noen som betaler for forskning for det koster å skape ny kunnskap. Men til tross for dette er jo forskning og selv formidlingen av denne en stor industri. For eksempel var det i 2010 anslått til ha blitt brukt 1 500 milliarder kroner bare på biomedisinsk forskning, og i 2005 hadde verdens største utgiver av vitenskapelig forskning, Elsevier, et overskudd på 12 milliarder kroner og en omsetning på 55 milliarder kroner (Bramness, 2015, s. 85). Så det er absolutt store beløper i sirkulasjon innen forskningen. I de forskningsetiske retningslinjer i Norge kan vi lese at forskning skal være fri og at det aldri skal legges noen føringer på hvilke resultater forskningen skal få eller at det forskningsresultatene blir holdt tilbake eller selektivt utvalgt i rapportering av tredjepart (NESH, 2016, s. 10). Dette vil si at det selv innen oppdragsforskning skal være slik at oppdragsgiver ikke kan påvirke hvilke resultater som kommer ut av oppdraget. Det kan vi lese videre i retningslinjene i kapittelet som omhandler oppdragsforskning der igjen forskerens ærlige og åpne formidling av resultater, og forskningsinstitusjonens uavhengighet står i sentrum (NESH, 2016, s. 29-32).

Til tross for dette antyder jo undersøkelsen at det likevel er liten tiltro til at forskningen er fri og ærlig. Det kan hende at det er en større skepsis til forskning så fort man ser på de store beløpene som er involvert i forskningsindustrien og en redsel for at det er «Big Pharma» som styrer forskningen. Dette kan jo muligens forebygges ved at det blir større åpenhet rundt hvordan forskning foregår i Norge, samt de vitenskapsetiske retningslinjene som skal ligge til grunn for forskningen i Norge.

Manglende forskningsformidling

«Bare en av fem sier de er godt informert om utvikling innen forskning.» hevder undersøkelsen (Klette & Elnan, 2017).

Årsakene til dette kan være mange, men et par punkter blir trukket frem i artikkelen. Samset, som er leder i Senteret for Klimaforskning sier at forskning blir formidlet på et språk som ikke er tilgjengelig for folk flest. Dette trekker også Bramness (2015) frem når han i sin bok «Hva jeg snakker om når jeg snakker om forskning».

Forskningsresultater må ofte ha såpass mange forbehold og forutsetninger når den skal formidles presist, at journalister som regel synes det blir for kjedelig og det selger ikke til lesere (Bramness, 2015, s. 132). Som den første delen av denne oppgaven kan være et eksempel på, så er det vitenskapelige og det akademiske språket avhengig av å være presist, noe som kan treffe ovenfor fagfeller som skal fagfellevurdere artikler før publisering, men kan skape barrierer for de uten fagkompetanse som ønsker å delta i samfunnsdebatten på et vitenskapelig grunnlag. I de forskningsetiske retningslinjene kan vi lese at forskere har et ansvar for å delta i samfunnsdebatten med sin fagkunnskap inn i den offentlige meningsdannelsen, også på kontroversielle temaer der forskningsresultater kan feiltolkes (NESH, 2016, s. 32). Da vil dette også kreve et forståelig språk for «folk flest».

Frank Aarebrot , en imponerende formidler av vitenskap.
Foto: Jarle Vines – Own work -, CC BY 3.0,

Professor Frank Aarebrot gikk bort 9. september i år (2017). En forsker som gjennom sin levetid ble kjent for sin formidlingsevne, som han har vunnet flere priser for. Blant annet Forskingsrådets formidlingspris i 2014 «… for uredd, tydeleg og klar kommunikasjon, stort engasjement og imponerande gjennomslagskraft. Aarebrot har klart å skape engasjement og merksemd, ikkje berre om sitt eige fagfelt, men om samfunnsspørsmål generelt.» (Forskningsrådet, 2016). I artikkelen «Null poeng til Aarebrot?» kan vi lese at til tross for sin fremdragende formidlingsevne har Aarebrot gjennom det siste tiåret nesten ikke produsert publiseringspoeng for sitt arbeid, siden han ikke fokuserte på publisering i internasjonale og store fagjournaler, men heller deltok på tv debatter og holdt offentlige foredrag på et åpent og forståelig språk (Sjøberg, 2017). Så samfunnet trenger informasjon om vitenskapen for å stole på den, men hvorfor finnes det ingen formell belønning for forskere som har denne formidlingsevnen? I «Sammen om kunnskap II»-utredningen gjort av Universitet og Høgskolerådet så utvalget på hvordan man kunne belønne forskere for formidling. I utredningens resultat av arbeidet er formidlingen til industri vektlagt i mye større grad enn formidlingen til offentlig media (Boye, 2006, s. 89-90). Dette kan vise at inntjening gjennom oppdragsforskning blir vektlagt tyngre enn formidling til samfunnet.

Forskningens motmæle til «alternative fakta»?

«Like få [en av fem] mener de vil klare å oppdage det dersom en nyhet refererer til falsk eller usann forskning.» (Klette & Elnan, 2017).

I en tid der «alternative fakta» har blitt et ord som blir brukt i samfunnsdebatten og der politiske partier i verden utfordrer faktabasert kunnskap i samfunnet, er kanskje det enda viktigere at samfunnet har kunnskap om hva vitenskapelig metode innebærer og hva som ligger til grunn for forskningsresultater. Og kanskje enda viktigere; kunnskap om kildekritikk. Dekan Marit Reitan skriver i sin artikkel «Samfunnsviteres rolle i en tid med Brexit, Trump og alternative fakta» (Reitan, 2017), at det er nå enda viktigere enn noen sinne at samfunnsvitere kommer på banen i den offentlige debatten og tar til motmæle når politikere kommer med «alternative fakta» som helt klart ikke er basert på vitenskapelige funn. Hun trekker også frem spørsmålet om hvilken betydning sosiale medier har for hvilke meninger som vinner oppslutning i debatter.

«Thats what I do, I read books, and I know things.» Men hva når andre medier som ikke har krav til kilder, validitet, eller etiske retningslinjer blir den største kilden til kunnskap?

Det er helt klart at forskningen kan ha sine utfordringer når forskning av høy kvalitet blir publisert i lukkede kanaler, samtidig som «alternative fakta» blir spredd på sosiale medier, helt åpent og gratis, med lette «likes» og delinger. Så kan såkalt «open access» publisering være en løsning? Siden mange av de som bestiller forskningen gjør det med skattekronene som samfunnet har betalt inn, burde ikke også resultatene av forskningen være åpen for allmennheten argumenterer Bramness (2015, s. 93). Han ser på fordeler og ulemper med en økende grad av åpen tilgang til forskningsresultater. Baksiden med denne trenden er at det daglig opprettes nye tidsskrifter forskere, for en billig penge, kan få publisert sine artikler i. Motsvaret til dette er at den har blitt innskrenkninger i hvilke tidsskrifter forskere får publiseringspoeng for, og et mindretall av disse er «open access» (Bramness, 2015, s. 95). Så det som skulle være et åpent og tilgjengelig fora for vitenskapelig publisering har også blitt en kommersiell aktør der inntjeningen økes gjennom å redusere de redaksjonelle kostnadene for å kvalitetssikre publikasjonene, bland annen når det kommer til de vitenskapsteoretiske kravene som reliabilitet og validitet som nevnt tidligere i oppgaven.

Litteraturliste