Vernepleiere med masterkompetanse – Hvorfor det?

I følge Vernepleierundersøkelsen 2017 er det ca 7% av vernepleiere som har en masterutdanning. Sammenligner vi dette med to andre nærliggende utdanninger, barnevernspedagoger og sosionomer kan vi lese at deres tall ligger på henholdsvis 9% og 13%. Det vil si at vi ligger betydelig bak andre utdanninger som vi bruker å sammenligne oss med. Hvorfor skal en vernepleier ta en master? Hva kan være motivasjonen for å sette seg på skolebenken i to ekstra år? Jeg vil reflektere rundt dette og trekke inn egne erfaringer fra mitt eget utdanningsløp fra min master i forebyggende arbeid med barn og unge ved Universitetet i Sørøst-Norge, samtidig som jeg oppfordrer til vernepleierens deltakelse i samfunnsdebatten.

Her om dagen postet jeg et offentlig innlegg på min Facebook side:

Are Karlsen er vernepleier, og ordfører i Horten kommune. Han er en de politiske aktive som følger trenden med at politikere er aktive i samfunnsdebatten på sosiale medier. Mitt innlegg over er litt humoristisk ment, og min overforenkling om at vi trenger flere vernepleiere som er ordførere må tas med en klype salt. Det vi trenger er flere vernepleiere som er med på å delta i samfunnsdebatten, og som har mulighet til å påvirke på systemnivå!

Jeg vil påstå at vi ikke er mange vernepleiere som deltar i samfunnsdebatten. Det er en påstand som vi må se litt nærmere på, for det avhenger av hva vi definerer som arenaer for samfunnsdebatt. Fra mitt ståsted så foregår samfunnsdebatten i stor grad gjennom innlegg i lokale og nasjonale aviser og deling og kommentering av disse på sosiale medier. Men denne definisjonen av en samfunnsdebatt kan være snever hvis man ikke inkluderer fagtidsskrifter og andre publiseringskanaler for fag. Når det kommer til disse sistnevne arenaene så vil jeg påstå at disse i liten grad er tilgjengelig for de fleste vernepleiere, og dette kommer gjentatte ganger frem i diskusjonsgruppen «Vernepleier» på facebook, der det jevnt og trutt kommer spørsmål fra medlemmer som lurer på hvordan andre vernepleiere klarer å holde seg faglig oppdatert, og hvor de finner tips om nye artikler og hva som beveger seg i fagfeltet. Det synes å være vanskelig å skulle få tilgang til nyere forskning innenfor feltet, og kanskje spesielt etter at man har blitt ferdig på skolebenken og pensumlistene er et fjernt minne. 

Heldigvis har vi da fått et par nye kanaler og plattformer der vi kan dele smakebiter fra fagfeltet og vi kan diskutere fag. En av disse er som tidligere nevnt en meget aktiv facebookgruppe. Der ser vi fra tid til annen at vi har en knippe engasjerte vernepleiere som poster sine tanker, og deler sine avisinnlegg, bloggposter eller offentlig facebookstatuser. Sistnevnte har jeg brukt som en metode for å selv skulle kunne bidra med mitt inn i en debatt. Oppsummeringer av konferanser, deling av dagsaktuelle artikel osv. Men hva skal til for at vi er flere som deltar? Flere som skriver innlegg, og trekker debatten ut fra debattgrupper og til det offentlige rom. Hvor er vernepleieren i de kommunale debattene rundt i landet når saker slik som Are Karlsen setter ord på i sitt innlegg. Skal diagnoser ligge til grunn for offentlig overføringer av midler til kommuner når vi  har saker, slik som Tolga saken? Hvor er vernepleieren når det blir påpekt menneskerettighetsbrudd i Norge for mennesker med nedsatt funksjonsevne? Hvor er engasjementet fra alle norges vernepleiere etter at det på høstens SOR konferanse blir påpekt manglende handlinger på bakgrunn av NOU 2016:17 «På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming»?

Vernepleieren som jobber for de samfunnsmessige rammebetingelsene?

Jeg skulle virkelig sett at vi var flere som deltok i debatten, men hva skal til for at dette kan bli en realitet? Som jeg innledningsvis skrev, så er vernepleieren en profesjon som sammenlignet med andre profesjoner har en mindre andel som har tatt en mastergrad. Dette kan jeg ikke tenke meg har en direkte korrelasjon med deltagelse i samfunnsdebatten, men det kan nok absolutt ha en sammenheng med hvor man jobber. Vi vernepleiere har en utdanning som legger til grunn av vi skal jobbe i direkte kontakt med de vi skal gi tjenester til. Vi skal være nære, i relasjon, i direkte kontakt og vi jobber ofte med å minske gapet mellom individets forutsetninger og omgivelsene/samfunnets krav til fungering. Vektlegger vi den første delen av GAP-modellen i stor grad, så er vi virkelig nært individet. Tolker vi omgivelsene rundt individet som bolig, jobb, og familie, kan vi også lett tenke at vi skal være nært på. Hvis vi derimot ser på at vi skal minske samfunnets krav til fungering i et større perspektiv, så må vi derimot gå lengre vekk fra individet.

Hvordan kan flere vernepleiere jobbe for løsningen til høyre?

Vi må ikke glemme individet, men for å kunne endre større samfunnsmessige krav, må vi komme i posisjon til å påvirke. Da kan vi påvirke gjennom å delta i samfunnsdebatter, men vi må også kunne jobbe i de posisjonene der vi kan trekke med den grunnleggende kompetansen vi har fått gjennom vernepleierutdanningen vår.

Det er her jeg mener at vernepleieren har stor nytte av å ta en masterutdanning. Når jeg selv startet min masterutdannelse var det jeg skisserer over en av de tingene som raskt gjorde meg redd. Nå kommer jeg til å ikke være «nær» lenger. Jeg stilte meg ofte spørsmålet «Hva har du gjort nå? Har du nå tatt noen valg som gjør at du ikke kommer til å jobbe med det du liker alle best: Jobbe med de du gir tjenester til?». For realiteten slo meg raskt: Etter at jeg var ferdig med masterutdannelsen min så ville jeg formelt sett være overkvalifisert for å jobbe «på gulvet» i et tilrettelagt bofellesskap. Hvert fall hvis jeg skulle forvente en lønn som gjenspeilet årene på skolebenken. Jeg følte at jeg på flere måter sviktet de jeg gjennom så mange år hadde jobbet med. Dette ble raskt et tema som jeg tok opp i studiesituasjonen. Hva kommer jeg til å bli? Blir jeg en «master i forbyggende arbeid med barn og unge»? Tung tittel, og navneskiltet mitt ville blitt stort… Etter å ha diskutert dette i min tverrfaglige kollokviegruppe  kom vi til en enighet: «Vernepleier med masterkompetanse». Min lille «profesjonidentitetskrise» kunne avsluttes. Jeg kom til å være en vernepleier. En vernepleier som har en merkompetanse på masternivå.

En mulighet til å påvirke og utvikle eget fagfelt og arbeidsfelt

En sak er at man etter å ha tatt en master får tilgang til et annet jobbmarked på flere måter. Tilgang til ledelsesjobber, fagkoordiantorstillinger og andre stillinger som kan være med å påvirke hverdagen til de vi gir tjenester til. «Skal du bli en sånn akademiker som har glemt oss på gulvet?» var en sarkastisk kommentar fra en tidligere medstudent fra vernepleierstudiet når det ble offentlig at jeg hadde fått jobbtilbud som universitetslektor ved vernepleierutdanningen hos Universitetet i Sørøst-Norge. Jeg forstår skepsisen, og man kan absolutt argumentere for at vi til tider kan ha et fagfelt som kan bli overakademisert. Men det argumentet legger da også til grunn at akademia og praksis er toalt adskilt. At vi tenker at forskning og yrkesutøvelse ikke henger sammen. At det er en slik «oss på gulvet» og «de som skriver de akademiske fagbøkene». Jeg skal ikke ta et sterkt standpunkt til den tanken forforståelsen, for det kan ligge noe sannhet i dette, men det blir hvertfall ikke mindre akademisering av faget vårt hvis vi ikke selv som vernepleiere tar del i utviklingen av faget vårt.

Nå har jeg skrevet mye og mangt om vernepleiere og samfunnsdeltakelse koblet opp mot det å ta en master. Avsluttningsvis spesielt opp mot det å komme i posisjon til å påvirke de samfunnsmessige rammebetingelsene for de vi jobber for og for å kunne utvikle vårt eget fagfelt. Men når det er sagt, så er kanskje engasjementet det viktigste. Så hvordan kan vi motivere flere til å delta? Ved USN har vi kjørt prosjektet «Offentlig debatt i barnevern- og vernepleierutdanningen» de siste tre årene der 3-års studentene har som arbeidskrav å skrive en kort fagtekst som skal publiseres i en avis. Dette har vi ført til mer enn 100 publiseringer av studenttekster i aviser, og at flere studenter har fått tatt det første skrittet til å delta i en offentlig debatt. Vi har for eksempel studentene våre som var bekymret for skikkethetsvurderingen som skal bli gjennomført innen utdannelsen vår, og nå nylig skrev Susanne Stenehjem Valen som er student ved barnevernspedagogutdanningen vår et meget godt innlegg vedrørende internasjonale praksisstudier i Khrono.

Flere muligheter for deltakelse

Det at vi har mulighet til å delta i en samfunnsdebatt på forskjellige nivåer hjelper også. For egen del var det en terskel å begynne å legge ut faglige innlegg på facebook som offentlig. Neste skritt var å opprette en nettside med en liten blogg på vikholt.com. Det siste skrittet var å få tilbake skrivelysten etter mange år på skolebenken. Det å kjenne på kroppen at det er morsomt å skrive tekster igjen. Så et siste tiltak vi kunne gjort i utdanningene våre er kanskje det. Få et fokus på at det er morsomt å skrive tekster. Som Hilde Damsgaard skriver i sin kronikk på Forskerforum:

«Jeg liker å skrive slik at det jeg har funnet ut, kan bli tilgjengelig for flere enn noen ytterst få lesere som fra før har mye kunnskap om akkurat det jeg skriver om […] Jeg liker derimot ikke å skrive med sjangerpolitiet på skulderen og bli tvunget inn i skrivemåter som betraktes som «riktige» innenfor en akademisk verden eller et felt. «

Skal vi vernepleiere komme oftere til ordet har vi nå fått flere muligheter å delta, og da bør vi ta de. Skrive, mene, ytre. Og hva skjer når vi kan bruke andre medier enn det skriftlige for å mene noe? Videosnutter er jo et annet medium man kan bruke og ytringen kommer tydelig frem i dette eksempelet til Cato Ellingsen:

Muligheter for å ta master

Helt avslutningsvis vil jeg trekke frem hvor givende det har vært for meg som vernepleier å kunne ta en masterutdannelse. Det å få et bredere teoretisk grunnlag, kunne få en begynnende forskerkompetanse gjennom et stort arbeid med en masteroppgave og ikke minst det å kunne fordype seg innen noen spesielle interessefelt. Den masteren jeg har tatt ved USN, har nå blitt slått sammen med to andre masterløp og blitt en helt ny «Master i samfunn og helse«. Dette masterløpet vil ha 4 forskjellige studieretninger der forebyggende arbeid med barn og unge er en av disse. I tillegg til de eksisterende masterløpene, finner man en ny studieretning som heter «Funksjonshemming og samhandling» som jeg, gjennom samtaler med flere av de som skal undervise denne, tror kommer til å treffe mange vernepleiere veldig godt! Fra studieplanen kan jeg lese at sentrale temaer jeg har skrevet om tidligere i dette innlegget blir vektlagt i stor grad. Hvordan kan man som profesjonsutøver sikre selvbestemmelse og autonomi for de vi gir tjenester til slik at CRPD blir fulgt? Hvordan kan man være med å påvirke betingelsene vi legger til grunn når vi skal gi tjenester? Hvordan kan man som profesjonsutøvere trekke inn innovasjon og samskaping som begreper når vi skal utvikle nye tjenester? Alt dette er spennende spørsmål som jeg vet står på timeplanen i den nye masteren. En master jeg håper vi kommer til å se mange vernepleiere søker seg inn på. Samtidig finner du her en liste over mange andre aktuelle masterutdanninger som vil være aktuelle for vernepleiere.