«Hvem f**n er du?!» – Når velferdsstatens forvaltere jobber bak e-skjema og plexiglass

Hva skjer når vi som jobber på vegne av velferdsstaten, og skal forvalte samfunnets midler og tilgang på tjenester, blir skjult bak effektiviseringstiltak og sikkerhetstiltak? Tiltak som skal sikre oss som forvaltere og som skal sikre økt effektivisering av tildeling av tjenester og goder? I dette innlegget vil jeg hente frem en hendelse fra min praksisperiode for 3 år siden, der jeg som vernepleierstudent fulgte ruskonsulenten i en kommune, og en enkel setning som har blitt gjenstand for mye refleksjon gjennom årene: «Hvem f**n er du?!»

Kontoret er stille. Jeg er straks ferdig med vernepleierutdannelsen min ved USN. Jeg er har nettopp begynt på siste praksisperiode og skal etter det starte opp på bacheloroppgaven min. Jeg følger ruskonsulenten i en kommune, og har fått en egen pult inne på kontoret hennes. Telefonen hennes ringer, og hun kjenner igjen nummeret. Det er en «klient». Hun lukker igjen døren ut til gangen før hun svarer telefonen. Vedkommende i andre enden er irritert. Det er ikke mer penger på kontoen. Personen virker tydelig oppgitt, sliten og ikke minst tydelig beruset. Ruskonsulenten lytter og lar frustrasjonen fra vedkommende komme ut. Etter 10 minutters monolog fra personen i andre enden, blir det stille. Ruskonsulenten foreslår at de kan møtes dagen etterpå for å gå sammen til NAV for å søke om økonomisk støtte til mat. Det blir stille. «Er du der?» spør konsulenten. Det høres et stort og oppgitt sukk i andre enden. «Hvem f**n er du?!» kommer det i retur, og så legger vedkommende på.

Denne setningen har hengt med meg i mange år og vært gjenstand for mange refleksjoner. De første refleksjonene var med ruskonsulenten. Vi snakket mye om hvor vanskelig det var for flere av de hun jobbet med når det kom til å forholde seg til ytelser fra NAV, helsevesenet og generelt det offentlige.

Skjemaer, regler, retningslinjer, åpningstider på kontorer og så videre. For disse handlet det om det mest nødvendige. Penger til mat, et sted å bo, og trygghet. Alt komplisert av en avhengighet av rusmidler, alkohol og brutte relasjoner. En avhengighet som gjorde at pengene først gikk til å få dekket rusen, og når husleien skulle betales, så var det tomt. Når man så spurte om hjelp, så var relasjonene brutt. Brutt av manglende opprettholdelse av forpliktelser, avtaler og prioriteringer. Brutte relasjoner til familie og venner, men også til hjelpeapparatet. Det var der denne konsulenten kom inn. Den som hadde jobben med å opprettholde den siste relasjonen, og representant for hjelpeapparetet som skulle være der. En av flere. Det er nok der denne frustrasjonen fra klienten kom inn. Vedkommende hadde nok ringt NAV, blitt henvist til nettsider med skjema som skulle fylles ut, fått info om behandlingstid og saksgang. Men personen var sulten nå, kontoen var tom nå. Ruskonsulenten ble den siste relasjonen som ikke var brutt, men frustrasjonen var der fremdeles. Hvem er egentlig du? Hvem er du av alle disse personene jeg blir sendt frem og tilbake mellom?

Økonomisk sosialhjelp har en normal behandlingstid på 4 uker opplyser en hyggelig NAV ansatt meg når jeg ringer til deres servicetelefon. Men ved situasjoner som jeg skisserer over så er det mulighet til å søke om nødhjelp, og dette gjøres lettest ved oppmøte ved det lokale NAV kontoret. Da kan man få utbetalt 5-600 kr for å dekke det mest nødvendige. Men jeg får opplyst at det er krav til en del dokumentasjon slik som legitimasjon, gyldig oppholdstillatelse, skattemelding, skatteoppgjør, kontooversikter, kontoutskrifter, dokumentasjon for boforhold med mer. Det er ved dette punktet jeg har lyst til å trekke frem noen tanker om en utvikling i samfunnet som er hentet fra Foucault…

Kunnskap om rutiner, rettigheter og språk

Michel Foucault protesterte mot en allmenn oppfattelse av at vi  gjennom opplysningstiden, modernismen og det moderne samfunnet, var blitt friere individer og som lever under mindre makt. Han hevdet derimot at selv om vi som samfunn i stor grad er fri for fordømmende religiøse ledere og diktaturer, så levde vi nå i et samfunn som der vi er mindre fri, og der makten er sterkt knyttet opp til kunnskap (Aakvaag, 2008). Kunnskap om lover. Kunnskap om hvilke rettigheter individer har. Kunnskap om rutiner. Kunnskap om språket. Kunnskap som kan påvirke diskursen.

Ser vi tilbake på klienten som trengte hjelp er vedkommende langt fra denne makten. Makten som er koblet opp mot kunnskapen om skjemaer, behandlingstid og språket. Språket som ikke inkluderer «Hvem f**n er du?!», men heller et språk som inkludere begreper som «økonomisk stønad», normal behandlingstid, dokumentasjon om skatteoppgjør, boforhold og klagerett på enkeltvedtak. Jeg selv har god kunnskap om dette språket og begrepene som brukes, så når jeg selv ringer til NAV får jeg kjapt og enkelt opplyst det jeg trenger å vite.

Det minner meg om en samtale jeg hadde med en jente som fikk tjenester fra barnevernet. Hun var ikke fornøyd. Jeg fortalte henne at hun hadde klagerett ihht forvaltningsloven vedrørende sitt vedtak. Hun kikket mot meg og svarte med en blanding av sarkasme og oppgitthet:

«Faen Steinar, jeg gjør jo det. Jeg klager og klager hver gang jeg møter [kontaktperson i barnevernet]»

Her kommer det til syne hvordan makten og kunnskapen henger sammen igjen. På den ene siden ved min kunnskap om klagerett på et enkeltvedtak ihht forvaltningsloven, men enda mer tydelig rundt språket. Hva jeg legger i en klage, og hva hun legger i en klage kan tolkes forskjellig. En formell klage på et vedtak eller en klage som kun ytres muntlig på et kontor. Hvorfor skal disse følges opp forskjellig? Den ene er basert på kunnskap om et lovverk som utløser en rett til at vedtaket kan påklages, men den andre tolkingen kan lett feies under teppe som en frustrasjon uten videre oppfølging.

Panoptisk disiplinering – Blottleggelse av individet

Ser vi tilbake til Foucault trekker han videre frem gjennom sine teorier om makt et begrep som heter panoptisk disiplinering. Begrepet panotisk er hente fra en planskisse av et fengsel  etter ideer av den britiske filosofen Jeremy Bentham. Det som var viktig i denne plantegningen var det at vokterene (de som satt med makten) kunne få fritt innsyn til alle de som de skulle utøve sin makt over, de innsatte. Denne blottleggelsen av individet hevder Fuocault at vi fremdels har i samfunnet. Ikke lengre i fengselene, men derimot i blottleggelsen av individet som skal ha tjenester (Foucault, 1977). Den samme blottleggelsen vi kan se over der individet må blottlegge seg gjennom å dokumentere sitt liv ovenfor en saksbehandler for å få tilgang til tjenestene den har krav på. Den andre siden av denne panoptiske disiplineringen handler om at den som har makten ikke trenger å blottlegge seg. Forvalteren av velferdsstatens tjenester trenger ikke å vise seg og kan jobbe på kontorer der de som mottar tjenester ikke kan få innsikt.

Sikkerhetstiltak

Som i min fortelling fra praksisplassen så måtte vedkommende som trengte en nødstønad oppsøke sitt lokale NAV kontor. NAV kontor rundt om i landet har de siste årene meldt at de opplever en økning i truende hendelser og det har blitt ansatt vektere og iverksatt en rekke andre sikkerhetstiltak for å sikre de ansattes arbeidsmiljø. Plexiglass, adgangskontroll og forhåndsbestilling av timer er flere av tiltakene. Argumentene for dette er lett å forstå. Å skulle jobbe i førstelinjetjenesten og forvalte velferdsstatens midler i møte med personer som føler seg feilbehandlet, mistenkeliggjort eller som er sint over vedtaksbrev de har fått i posten som de ikke skjønner, gjør at man må ta vare på egen sikkerhet. Men hvilke konsekvenser kan dette føre til når forvalter skal møte mennesket? Når klienten fra min praksisperiode endelig får kommet seg til sitt lokale NAV kontor og blir møtt av et plexiglass? Kan det da komme til syne dette poenget til Foucault om blottlegging og disiplinering? Den som sitter på makten (les: kunnskapen om systemet) sitter først på andre siden av en telefonsamtale, så «bak et skjema på nettet» og så bak et plexiglass. Så inne på et kontor der man skal blottlegge seg selv gjennom dokumentering av sitt liv. Spørsmålet «Hvem f**n er du?!» kan tolkes ut fra en oppriktig frustrasjon over «Hvem har jeg nå kommet til?».

Effektiviseringstiltak

For et par år siden skulle jeg fornye passet mitt. Bestilte time på nettet, og fikk time på Politiets publikumssenter i Stokke. Jeg kan systemet. Jeg har kunnskap om systemet og jeg forstår det. Jeg skjønner begrepene som blir brukt på nettsidene og jeg skjønner det som møter meg når jeg kommer til Stokke og setter meg i ventehallen. Jeg smiler litt for meg selv mens jeg tenker på panotisk disiplinering. At jeg følger reglene og prosedyrene. At jeg sitter her uten å ha snakket med noen. Jeg smiler ekstra og ler litt i meg når jeg plutselig legger merke til at det finnes ikke en eneste ansatt i lokalet. Ingen skranke man kan henvende seg til. Bare en skjerm som forteller meg hvilket nummer jeg er i køen og at jeg må bestille time på nettet.

Stillheten i venterommet blir brutt i det en mann spør meg om det er noen som jobber her. Jeg har ikke sett noen, så jeg henviser til infotavla som sier at man må bestille time på nettet. Han tusler oppgitt ut igjen. Jeg venter litt til på at det skal bli min tur. Brått ser jeg et ansikt stikke ut fra en dør der det står «Ingen adgang» på. En person i politiuniform smetter seg raskt fra denne ene døren til en annen dør med samme påskrift. På skjermen står det hvilken dør jeg skal gå inn når mitt nummer kommer. Det er bak disse dørene de ansatte sitter. Bak plexiglass. Jeg fulgte systemet, og jeg fikk mitt pass. Det var effektivt. Det hele tok bare 10-12 minutter. Jeg passet systemet veldig bra. Det var ikke behov for noen individuell vurdering for min del. Jeg var blitt godt disiplinert og tilpasset systemet.

Når individet ikke er tilpasset det effektive systemet

Nå kan det virke som om dette innlegget er ment som en sterk kritikk til NAV. Noe kritikk finnes det, men det er ikke hovedformålet. Det er et innlegg der formålet er å formidle en bekymring mot at vi i effektiviseringen og sikkerhetens navn glemmer en del av de vi skal gi tilbud til. Et innlegg som håper å skape refleksjon rundt det faktum at vi til stadig skaper systemer i velferdsstaten som skal sikre rettferdig fordeling av godene, men som fort glemmer at det er ikke alle som passer inn i det systemet. Innlegget er ment som en formaning om at vi som jobber i førstelinje skal tørre å vise hvem vi er og ikke kun jobbe bak telefoner, skjemaer og åpningstider. Det er et varsku mot systemer vi skaper for å effektivisere arbeidet vårt, og gjøre vår arbeidshverdag behagelig. Det passer dårlig når en klient ikke har forstått åpningstidene til kontoret jeg jobber på, men det er like fremt da han trenger noen å snakke med. Noen som kan tolke. Noen som kan være portåpnere til systemet. Noen som kan forklare hva det vedtaksskjemaet som han har fått tilsendt i posten betyr, eller en person som kan følge med til det lokale NAV kontoret. Det NAV kontoret som forhåpentligvis ikke ligger for langt vekk. Det NAV kontoret som er lokalt og nært. Det NAV kontoret som kjenner personens sak og som kan gjøre en individuell vurdering basert på tidligere innsendte skjemaet og dokumentasjoner om skatteinntekt, boforhold, arbeidsforhold med mere.

Kilder:

Aakvaag, G. C. (2008). Moderne sosiologisk teori. Oslo: Abstrakt forlag.

Foucault, M. (1977a). Discipline and punish : the birth of the prison. London: Penguin Books.