Stopp og lytt – noen taler! Evnen til felles oppmerksomhet i teknologiens tid

I en verden der man er pålogget til en hver tid, der notifikasjoner tikker inn, og meninger «likes» i farten, har vi mistet vår evne til og stoppe og rette en felles oppmerksomhet mot noe? Det å stoppe opp i en kort tid og se i samme retning? Stoppe opp og gi noen andre en felles oppmerksomhet gjennom å høre. Å høre fremfor å si?

I fjor var jeg i Kristiansand Dyrepark med min datter og vi skulle se på tigeren som skulle få mat. Folkemassen strømmet til foran gjerdet for å se hvor tigeren var bak trærne. Barn roper engasjert ut at de mener de har sett noe, og peker mot buskene mens foreldrene prøver å holde styr på barn, trillevogner og is som renner nedover engasjerte barneansikter. Frem gjennom folkemengden kommer en ansatt som går mot et podium. Han har mikrofon på seg og går opp på podiet. Han kremter og ber om oppmerksomheten. Ingenting skjer. Ingen foreldre stopper opp. Ingen barn er stille. Foreldrene fortsetter tørking av is, og bak meg hører jeg to foreldre som virker irritert av at de blir avbrutt når de seg imellom prøver å avtale hvor de skal møtes senere. De roper litt høyere til hverandre for å overdøve han som har fått mikrofonen.

View this post on Instagram

Goooood #valentines! ❤️

A post shared by Dyreparken (@dyreparkenkrs) on

Han begynner å snakke om tigeren de har i dyreparken og hva som skal skje. Jeg hører hva han sier i ca 1 minutt. Det ene minuttet det var litt oppmerksomhet fra forsamlingen. Etter det er det umulig å høre hva som blir sagt. Ingen følger lengre med og alle snakker i munnen på hverandre. Voksne spør barna om de ser tigeren, og barna svarer tilbake og peker mot skogen. De voksne spør om barna skal ha mer å drikke, og barna takker ja. En far vil ha bilde av barna sine foran gjerdet til tigerne og begynner å organisere og stille opp sine unge håpefulle slik at alle får plass. Det blir litt roping når minstemann ikke følger med på hva pappa sier. Minstemann har fått med seg at mannen med mikrofonen sier noe om at «nå kommer tigeren!». Frem til dette punktet har han med mikrofonen sagt masse annet også. Mye spennende og lærerikt om tigeren. At det er en sibirsk tiger som er sterkt utrydningstruet og at det på et tidspunkt bare var ca 30 ville sibirske tigere igjen i verden, og at man akkurat nå står foran et av de største og flotteste tigeranleggene i Europa. Akkurat nå. Her. Der man er.

Felles oppmerksomhet –
en grunnleggende sosialkognitiv ferdighet

Jerome Seymour Bruner (født 1. oktober 1915, død 5. juni 2016)
Jerome Seymour Bruner (født 1. oktober 1915, død 5. juni 2016)

Felles oppmerksomhet (eng: Joint attention), er et fenomen som ble fremmet av den amerikanske psykologen Jerome Bruner på 1970-tallet. Han observerte hvordan spedbarn lærte seg å rette oppmerksomheten mot et og samme mål gjennom å lese sine sosiale partnere. Det vil si foreldre eller andre omsorgpersoner. Han mente at dette var en helt grunnleggende og en viktig ferdighet for at barn skal kunne utvikle seg til sosiale individer, og at dette var noe man kunne trene på fra spedbarnsalder. Fra et rent utviklingsmessig og biologisk perspektiv så er det jo veldig logisk; at man som flokkdyr legger merke til at en i flokken ser en vei, og derfor sjekker vi ut om den ser mot en fare eller noe annet som er lurt å være oppmerksom på. For de som har lyst å lese litt mer om dette vil jeg anbefale artikkelen «Felles oppmerksomhet og forståelsen av andres tanker, intensjoner og følelser i spedbarnsalderen» av Lars Smith.

«Hvordan kommer spedbarn og barn i det andre leveåret frem til en forståelse av at andre mennesker har tanker, intensjoner og følelser?» (Smith, 2010)

Som vi ser så er felles oppmerksomhet en grunnleggende ferdighet som det er viktig at våre barn lærer, og det er vi som foreldre som hjelper dem med dette. For at vi skal lære dem dette, så må de ha en sosial partner som selv retter sin oppmerksomhet der vi forventer at de skal følge med. Hvis vår oppmerksomhet som voksne er rettet mot en mobil eller en iskrem, ja da er det der vi forventer at den felles oppmerksomheten skal være. Hvis vår oppmerksomhet er mot det vi mener våre barn bør oppfatte som viktig, så følger de etter.

«Også håper jeg, i respekt, at dere er litt rolige…»

«… ellers så er vi nødt til å vise bicepser her!» kommer det litt oppgitt men humoristisk fra 17. mai-generalen Wilfred Solberg. Han introduserer den neste taleren på 17. mai markeringen i Lystlunden i Horten. Jennie-Lovise Nordheim Bjerke skal holde en tale. En tale som er midt i tiden med et budskap som er viktig. Hun er en Hortenskvinne som har satt sine fotspor i det norske Forsvaret gjennom sin kampanje mot seksuell trakassering gjennom #tilmittforsvar og Instagramkontoen «Jenter i forsvaret». I sin tale trekker hun frem det viktige arbeidet som har blitt gjort for at jenter skal ha rett til et godt og trygt arbeidsmiljø i Forsvaret, og hvor viktig det er å sette grenser for en selv og hva en skal tolerere. Et budskap som både voksne og unge ville satt pris på å lytte til. Hvis det hadde vært mulig å lytte til budskapet. Hvis det bare hadde vært rettet en felles oppmerksomhet mot hva som blir sagt på scenen.

I filmen ser man yngelen av mennesker som travelt går forbi scenen. I bakgrunnen hører man andres applauser fra en gruppe mennesker som samtidig ønsker å snakke om noe annet og har avsluttet sin tale. Voksne står med ryggen til de som taler og holder sine egne samtaler gående med en gruppe med barn. Det er mye som skjer, mange avtaler som skal gjøres og organiseres. Mye is som skal fordeles og pølser som skal konsumeres. Men hva med å stoppe litt opp? Vise respekt for det som blir sagt og den taleren som har fått den æren av å få fremme sitt budskap fra talerstolen på selveste 17. mai?

Typisk dagens unge… Eller?

Det er vel typisk dagens unge, ikke sant? De verdsetter det ikke slik som vi voksne gjør… Det var ikke slik når jeg var ung… Eller? Hvis jeg har en pekefinger i dette innlegget, så er den ikke rettet mot barna og de unge. Barn leker, barn liker is, og barn gjør som voksne gjør… Det er det siste som er mitt poeng. Barn lærer av å kopiere atferd. Atferd av de voksne. Som i Dyreparken som i Lystlunden, så er det de voksne som ikke retter sin felles oppmerksomhet mot det som skjer. Det skal tas bilder, selfier, organisatoriske ting skal avtales, og det som skjer på en scene eller et podie blir nedprioritert. Hva jeg som voksen har å si til noen andre rundt meg er tydeligvis mye viktigere enn det som blir sagt over mikrofonen. Min stemme skal også bli hørt! Mitt bilde skal også bli likt! Se meg…


I helgen var jeg på et kurs på Forsvarets Veteransenter på Bærheia utenfor Kongsvinger. Steinar Jøraandstad coachet oss i å lytte. Virkelig lytte. Å lytte uten å tenke på hva det neste en selv skal si. Lytte og gi en oppmerksomhet utenfor en selv, der den som kommuniserer er den den som får stå i fokus mens den får prate. Er det denne evnene som begynner å svinne hen i et samfunn der vi er på farten? Der vi scroller på mobilen der vi ser hva som fenger øyet i det sekundet vi har oppmerksomheten. Der vi leser ingressen på nyhetssaker, og hvis den fenger, så ser vi i kommentarfeltet for å «ytre vår mening» gjennom å gi likes eller sinnafjes til kommentarer? Der vi ikke har en oppmerksomhet rundt hva som faktisk blir skrevet i en artikkel, eller blir sagt i en tale, men heller vil vite hva som er bunnlinjen: Skal jeg like dette eller ikke?

Nå med det som en avsluttende oppsummering, så er vel oddsen relativt liten for at du som leser av denne bloggposten har kommet seg helt ned i denne delen av teksten. Du har kanskje allerede blitt provosert av ingressen og skrevet en kommentar på bakgrunn av den, eller så har du blitt påminnet om at du skal sjekke åpningstidene til Dyreparken i Kristiansand i sommer og driver nå å bestiller billetter. Men hvis du nå er en av de som har kommet deg helt ned hit; Tusen takk. Takk for at du rettet oppmerksomheten mot hva jeg hadde å si og jeg håper at vi sammen kan spre dette budskapet: Til tider kan man stoppe opp, og rette en felles oppmerksomhet til noen andre.